Formidler stolthet over yrket, norske råvarer og norsk matkultur

Brith takker sin mormor for den levende interessen for alt det gode vi kan høste fra norsk natur. – Jeg vokste opp i Røyrvik, en fjellbygd i Nord-Trøndelag. Mormor tok meg med for å fiske, plukke sopp og bær. Hun var tålmodig og god og lærte meg masse, forteller hun. I dag tar Brith med seg sin egen sønn opp til hytta som hun har arvet etter mormor. – Turene til Røyrvik er pusterom og verdifulle tråder jeg fletter inn i livet til gutten.

Læretid hos varm og sindig kjøkkensjef

Brith var en usedvanlig aktiv jente og om sommeren hadde de dyr på gården, delvis for å gi henne noe å stelle med. Dette gode livet i Røyrvik inspirerte Brith til å ville bli gårdbruker. Hun gikk Mære Landbrukshøgskole, deretter på Hvam. Dessverre satte allergi en stopper for gårdsdrømmen. – Det var et forferdelig nederlag, jeg trivdes så godt, sukker Brith. Faren avgjorde at da måtte det bli husmorskole.
– Det var som å komme i fengsel, sier Brith. Likevel gjennomførte hun også videregående kurs i storhusholdningsfag på Steinkjer husmorskole. Yrkeskarrieren startet med noen småjobber, hvoretter hun gikk i lære på Hotell Viking, mens hun tok Oslo kokk- og stuertskole. Hun gikk ut som beste elev, både fra kokk- og stuertlinjen. Jan Lindgren var kjøkkensjef på Hotell Viking, i dag Royal Christiania. – Jeg gjorde mange tabber i læretiden hos ham, men han var sindig og varm og reddet meg flere ganger, sier Brith. Diagnosen ADHD var ikke i hennes tanker.

Trivdes til sjøs

Sykdommen gjorde at Brith ikke kunne sitte stille, hun måtte holde på med noe og hun trengte faste rammer. Det fikk hun til sjøs: – Etter avsluttet kokkeskole reiste jeg til sjøs for å løse ut kokkesertifikatet. Var ute i to år og kom tilbake for å ta stuert-skolen. Det samme året tok jeg fagbrev som storkjøkkenkokk som privatist, men dro til sjøs i to nye år, før utflaggingen rammet tusenvis av sjøfolk. – Tiden til sjøs var den beste yrkesperioden jeg hadde hatt så langt. Når de andre lengtet etter havnebesøk, syntes jeg det var herlig så lenge jeg var i Atlanteren. Gjennom sjømannsforbundet begynte hun å engasjere seg faglig politisk. Hun ble valgt inn i bystyret i Oslo og fikk jobb i Rådhuset. Stillesittende kontorarbeid og byråkrati passet den rastløse energibunten dårlig. – Jeg er et praktisk menneske og synes byråkrati er forferdelig, sier hun. Derimot gikk det strålende da hun som speiderleder fikk lage gatekjøkken i hele spikersuppa under Arbeiderpartiets 100-årsjubileum. Speiderne tjente penger til verdensjamboree i Australia, der Britt var med som leder.

Bjørnekjøtt på menyen

Tilbake i kokkeyrket hadde hun et par kortvarige jobber. Men hun ville sette sine ideer om norsk matkultur og lokal mat ut i livet. Sammen med ektemannen startet hun Vassfarfoten kro. – Jeg tapte mitt hjerte til det stedet og ville vært der enda hvis det hadde gått bra. Ideene mine var nok en utfordring for de fastboende, hos oss var det ikke løvbiff og vanlige hamburgere. Derimot serverte vi sik og hjemmelagde elgkarbonader. Jeg var veldig opptatt av de naturgitte råvarene. Jeg kunne gå 50 meter inn i skogen og plukke en kurv full av duftende traktkantareller eller dra ned i Sperillen for å få tak i sik. Jeg ble kåret til Årets viltkokk i 1991, og vi ble kåret til beste spisested langs veien av NRK1. Det ga mange nye gjester. Det var på denne tiden Brith fikk tilbud om å være kokk på en camp for bjørnejegere i Canada, der det er for mange svartbjørner. Det kunne dukke opp bjørn i campen, og hun måtte lære seg å skyte. Resultatet var at Brith ble en ivrig bjørnejeger, totalt har hun skutt fem bamser. Hun lærte seg å utnytte det gode kjøttet, og Briths Matgleder har retter av bjørnekjøtt på menyen. Krodriften i Vassfarfoten gikk imidlertid ikke så bra. – Praktiske ting fikset jeg fint, forteller Brith, men jeg skjønte etter hvert at jeg ikke kunne drive bedrift slik jeg gjerne ville.

Vil at bransjen skal se verdien av mesterbrevet

Men hun kastet likevel ikke bort tiden. Året var 1996 og hun flyttet til Rygge i Østfold. Brith tok mesterbrev i 1998 og litt senere eksamen som diplomkokk ved Gastronomisk Institutt, rett og slett for å fremme yrket. – Det provoserer meg at bransjen ikke ser verdien av et mesterbrev, det skal stå for faglighet og kvalitet. Slagordet for Kokkenes mesterlaug er "Arbeid, Kunst, Håndverk". Som yrkesutøvere må vi ta tilbake stoltheten over arbeidet vårt. I 1998 rakk hun også å starte Briths Matgleder i Rygge i Østfold. – Tanken var å fortsette med den idealistiske måten å jobbe på. Jeg tjener ikke så mange penger, men ser at resultatene blir stadig bedre!

Diagnose som 47-åring

Diagnosen ADHD fikk Brith først da hun var 47 år gammel, for bare fem år siden. – Alt falt på plass, det er så deilig at jeg ikke bare er dum og udugelig. Og det er utrolig hva en liten hvit pille kan gjøre. Nå greier jeg faktisk å sitte ned og slappe av! Sykdommen har hatt en god side ved at den har gitt meg uutømmelige lagre av energi, men på grunn av den har jeg ikke klart å gjøre stillesittende arbeid. I dag greier jeg begge deler, og Briths Matgleder går veldig bra! Cateringbedriften Briths Matgleder AS har kunder både i Østfold, Akershus og Oslo. Derfra kan man bestille sjeldne retter som Vannsjøsuppe med gjeddeboller og bevergryte. Kantareller, multer og rognebærgele er herlig tilbehør. For et par år siden ble gjørs fra Briths Matgleder og Vansjøfiskeren kåret til Årets råvare sjø i Østfold. I 2008 ble hun tildelt Regionsprisen fra Rygge og Vaaler sparebank. – Det ga aksept i lokalmarkedet. Helt utrolig å se virkningen av den prisen. Selv om medisinen sørger for at hun har funnet mer ro, har Brith Bakken fremdeles utrolig mange jern i ilden. I tillegg til å drive Briths Matgleder er hun aktiv i Oslo Kokkemesteres laug, hun holder foredrag og selger produktene sine på Bondens marked i Oslo, hun har vært med å starte organisasjonen Regional Matkultur Østfold og Akershus, og har vært jurymedlem i Årets rakefisk i ti år. Hun hjelper sønnen med lekser og er medlem av utvalget for oppvekst og kultur. Vi stopper der, men listen er enda lenger.

Brenner for matglede også i institusjoner

Brith har et varmt hjerte. Under kåserier og tilstelninger møter hun mange ensomme mennesker, særlig eldre. – De spør så forsiktig om jeg tilbyr snitter for bare fire personer, og blir så glade når jeg sier ja. Det er viktig å tilby slike tjenester, selv om vi ikke tjener på det. Hun blir opprørt over at eldre og syke skal måtte ta til takke med oppvarmet mat fra containere. – Hva slags matglede gir det? For eldre er måltidene kanskje de viktigste blant få gleder og for syke en del av tilfriskningsprosessen. Vi må ha råd til å tilby nylaget, smakfull og fristende mat.

Vil du lese mer om Brith Bakkens eventyrlige liv og matfilosofi og la deg inspirere av mange gode oppskrifter, kan du kjøpe boka hun skrev for noen år siden. Den er nettopp kommet i nytt opplag: Vilt og velsmakende (Schibsted).

PS: Dette er en artikkel fra SMAK ved Nils Henrik Sjo. Bladet utarbeides for ASKOs kunder og forbindelser. Abonnementet er gratis. Du kan bestille abonnement her