Å drikke jól: Gudene ble hedret med øl

Ved vintersolverv i riktig gamle dager måtte alle delta i ølbrygging og øldrikking, ellers vanket det bøter eller verre straffer. Festen ble kalt jól, og man drakk øl for å hedre Odin og andre guder. Denne skikken ble videreført da kristendommen ble innført, og i Norden feirer vi fremdeles jul � � ikke kristmesse som det heter i andre land.

Når vinteren var på det mørkeste, ble øl ofret til gudene for at solen skulle komme tilbake. Tilbakekomsten ble feiret med å drikke sterkt og godt øl. Da landet ble kristnet, nektet folk å oppgi denne skikken. De styrende valgte klokelig å fylle den gamle tradisjonen med ny, symbolsk mening i stedet for å avskaffe den. Allerede rundt år 900 var et påbud om ølbrygging nedfelt i Gulatingsloven. Rundt år 1130 begynte vi å feire jul i stedet for vintersolverv, og ordlyden i loven ble tilpasset den nye troen.

Beruset for å ære gudene

Hver kornbonde skulle brygge en mæles øl (en skjeppe), likeledes hans kone. Minst tre bønder gikk sammen om bryggingen. Bare de som bodde høyt til fjells eller langt ute på en øy var unntatt fra pålegget, de skulle likevel brygge så mye som sin egen andel. Dersom noen nektet å brygge øl uten at de hadde en meget god grunn, ble de ilagt strenge straffer. De som forsømte ølbryggingen tre år på rad, mistet halve gården til biskopen og resten til kongen. Ølet skulle drikkes i selskap med nære naboer. Laget ble holdt til Odins og andre guders ære, til takk for alt godt i året som var gått og med bønn om hjelp i året som skulle komme. Dersom man ikke møtte til drikkelagene, ble det oppfattet som forakt for gudene og man ble straffet med bøter. Man skulle gjerne drikke seg god og full, å være beruset ble betraktet som religiøs ærefrykt.

Kimen til likeverd?

Festene ble holdt i fellesskap, slik at den rike bonden drakk av den fattiges øl og omvendt. Slik var de hverandres gjester, og opplevde et visst monn av likeverd og brorskap. I dagliglivet var avstanden stor, men i julelaget var de samlet som likemenn. Denne tradisjonen levde lenge. Eilert Sundt forteller i sin bok Haram. Et eksempel fra fiskeridistriktene fra 1859 (siste opplag 1971) om det sosiale nabo-fellesskapet som var høydepunktet i julefeiringen i bygda. Alle skulle avlegge et julebesøk hos hver av sine naboer innen en krets av flere nærliggende gårder. Selv den fattigste anstrengte seg for å ha en skål øl og et glass brennevin å by på ved denne anledningen. Dette visste den rike bonden, og var han vennligsinnet, besøkte han derfor sin fattige nabo ellers kunne jo ikke den fattige komme til den rike for å hilse gledelig jul og nyte godt av hans gjestfrihet.

Kanskje er dette kimen til den likhetsstankegangen som preger det norske samfunnet?

Skål!

Det er nærliggende å sammenligne skikken med en fredagspils med tidligere tiders ølgilder. Etter en travel arbeidsuke møter vi kolleger og venner over en øl. Ølet får oss til å senke skuldrene og løsner på tungebåndet. I de finere lag av samfunnet drakk man øl av små sølvskåler. Skålen, eller ølbollen, rakte man til den man ville ære. Dette er opprinnelsen til dagens skikk når vi hever glasset og sier skål!

En del momenter er hentet fra en artikkel av Astri Riddervold, Julens mattradisjoner i historiens lys, Dugnad nr 4/94.